Rundt et stort bord i Berlin sitter en gruppe meriterte mennesker med høy kompetanse. Østerrikere, svensker, tyskere, dansker og flere nasjoner er representert i diskusjonen om hvordan den svenske ambassaden skal konstrueres, og være klar ved tusenårsskiftet. Arkitektene av ambassaden og området rundt, Alfred Berger og Tiina Parkkinen, hadde revolusjonerende idéer. Idéer som gjorde prosjektet unikt på grunn av valg - og bruk av høykvalitetsmaterialer. Idéer som viste seg å ikke la seg gjennomføre med Tysklands standarder for steinmontasjer. Firmaet som skulle stå for denne jobben var tydelige på at montasje av kalkstein i så store dimensjoner lar seg ikke gjøre. Svenske Statsbygg rettet blikket mot Norge for å finne noen som kunne hjelpe de realisere prosjektet.
Med glimt i øyet forteller Lars Silnes om sin reise gjennom en verden av stein. Den begynte i ung alder på Eide i Nordmøre, et sentrum for steinindustri i Norge, grunnlagt for over 100 år siden. På 1930-tallet var det omkring 30 steinhuggerier med om lag 300 ansatte, og blant de ansatte var også faren til Lars Silnes, som i tillegg til å drive et småbruk var steinhogger. Den store industrien gjorde overgangen fra folkeskole til steinindustri naturlig for de fleste. Det var et tungt og slitsomt arbeid med mange fasetter. Verktøyet måtte smis selv, metallet skulle ikke være for hardt eller for bløtt, så det gikk ofte mer tid i smia enn i steinbruddet. Håndverket krevde hammer, meisel, kunnskap og presisjon. Hjemmefra ble Lars motivert til å studere for å komme seg vekk fra den svært fysisk krevende industrien og steinbruddet på Nordmøre.
Veien ledet videre til Ingeniørskolen i Trondheim der han studerte til han var 24 år. Paradoksalt nok gikk veien tilbake igjen til steinindustrien etter en kort prosess fra søken etter jobb til fast ansettelse. Blant mange seriøse jobbsøknader var det en av de mindre forseggjorte som førte til et yrkesliv med kontakter og arbeid gjennom store deler av Europa.
Sjefen for Svenske Statsbygg tar kontakt med et lite firma i Norge. Han trenger hjelp for å få realisert planen som arkitektene har lagt frem for bygging av den svenske ambassaden i Berlin. Flyet går til Berlin, og Lars Silnes presenteres fremfor de mange innblandede i prosjektet. De hevder at det ikke er mulig å få til opphengt, løftet kledning med så tung vekt. Steinplater på 2-3 meter. Det diskuteres. Ydmykt reiser nordmannen fra seg og sier:
– Det er klart det er en utfordring forbundet med å henge opp slike steinplater, men det gjør jo bare saken mer spennende og morsom. Vi tar det som en utfordring.
Den første jobben innenfor steinindustrien i voksen alder var hos et firma som var betraktet som det største i Norge på sitt felt. De jobbet innenfor hele spekteret av stein og byggindustrien, over hele landet og i store deler av Europa. Lars Silnes sin materialkompetanse og forståelse for industrien som følge av jobben i tenårene og studiene i senere tid, gjorde at han raskt fikk store ansvarsområder i selskapet. Motivasjon og arbeidslyst økte i takt med at han ble involvert i hele virksomheten over et par år. Det tok ikke lang tid før han fikk ansvar for byggeprosjekter, og etter hvert også produksjonsansvar for det som var rundt om i landet. Forespørsler og henvendelser kom gjerne direkte til Lars, som ledet til et stort nettverk og et godt renommé som følge av gode referanser og godt arbeid. Drivkraften skyldtes nysgjerrighet; muligheten til å løse utfordringer, oppleve nytt og bli kjent med mennesker verden over.
Lars ble etter hvert «mannen» å prate med i Norge. Også da han startet opp for seg selv, i lag med kollegaer fra tidligere selskap, våren 1982. Det nye selskapet, ble ikke til over natten. Gjennom tillit og trygghet til godt arbeid som ble bygget stein for stein gjennom mange år, var det flere som hadde tro på Naturstein AS. Veritas-senteret på Høvik ble innviet 8. oktober 1976 av H.M. Kong Olav. Et enormt prosjekt som der det skulle brukes store mengder granitt som skulle importeres fra Italia. Som nystartet selskap hadde ikke Naturstein nok kapital til å gjennomføre dette på egenhånd, men kontakter fra tidligere samarbeid hadde åpenbart tro på Naturstein og bistod de slik at de kunne gjennomføre sitt først prosjekt - DNVs hovedkvartal på Høvik.
Bekjentskaper lønnet seg. At et lite selskap i Norge blir kontaktet av Svenske Statsbygg for hjelp til å bygge Sveriges ambassade i Berlin er ganske unikt. At Svenske Statsbygg så til naboland for hjelp var også en sjeldenhet i slike prosjekter. Jobben med utfordringen begynte ved hjemreise på en torsdag. Følgende søndag, etter iherdig arbeid både dag og natt, reiste Lars Silnes ned til arkitektfirmaet i Sverige med en løsning for et opphengssystem for platene som visstnok ikke var mulig å montere. Jobben ble utført i henhold til Lars spesifikasjoner. Platene henger fortsatt den dag i dag.
– Prosjektet i Berlin var en unik investering og er i dag et forbilde for hvordan flere svenske ambassader rundt om i verden kan effektivisere og koordinere sin virksomhet med andre nordiske land, sier Michael Blomqvist, Property Manager Foreign Affairs i Statens fastighetsverk i Sverige, som eier og forvalter den svenske ambassaden, i anledning 20-årsjubileet 17. oktober 1999.
Etter noen år ble Lars innkalt av byggmester på regjeringsbygget, etter å ha svart på et anbud med en pris som lå over det som var etterspurt. Byggmesteren hadde alt hørt om Silnes’ meritter, og ved valg av entreprenør ytret at han ønsket å gjøre det «beste» kjøpet. Dette ledet til et av de mer omfattende prosjektene for Naturstein. Et prosjekt der gamle kjenninger, også familie, fra Eide steinbrudd ble invitert inn i produksjon av tynnplater – der stein ble kløvd opp på en innovativ måte, for å se massiv ut.
Etter 5-6 års drift kjøpte et konsern seg inn i selskapet. For Lars handlet det aldri om penger, eierskap eller forretningsdrift. Det viktigste var å ha en morsom jobb. Konsernet la etter hvert ned Naturstein på grunn av usikkerhet rundt byggemarkedet på 80-90-tallet. Men selskapet ble aldri borte. Lars og to kollegaer sa opp jobben i konsernet og videreførte Naturstein som et nytt selvstendig selskap. Da bransjen henvendte seg til konsernet med spørsmål om videre drift og virksomhet innenfor steinindustrien, fikk de følgende melding til svar:
«Når kaptein og styrmenn går av skuta, så kan vi ikke fortsette med dette.»
Det har blitt mange prosjekter, og mange hatter for kapteinen. Alt fra å være anleggsleder under utbygging av Norges Bank, også kalt Århundrets steinprosjekt i Europa, eller på reise til Franzefoss bruk i Sandvika for å egenhendig plukke ut en unik steintype til Deichmanske bibliotek. Kledning av hele Aker Brygge og Den Norske Opera, marmorleveranser til Skottland og prosjekter på Mallorca og rundt om i hele Europa. Engasjementet hos Naturstein sa han opp da han var 72 år, men han fortsatte å jobbe som konsulent gjennom selskapet til han var 84 år. Etter et års tid ble han igjen kontaktet av entreprenører som ønsket bistand, og startet da et enkeltpersonsforetak som 85-åring som ble drevet i et par år gjennom Naturstein Montering. Resultatene av reisen kan man se fra nesten hvert gatehjørne i Oslo. En reise som begynte i et steinbrudd på Eide i Nordmøre for 76 år siden.
